|
Ingebjørg, som var trainee på turen til Tazania i sommer, skrev blogg fra turen. Her kan du lese om opplevelsene hun hadde på turen
Geckoblogg 1
Jambo! Karibu! Hei og velkommen! Dette moette oss fra alle kanter saa snart vi ankom Zanzibar og Stone Town onsdag 30. juli.. Aapne, smilende mennesker med fargesprakende klaer, som var ivrige etter aa vise oss vei gjennom Stone Towns labyrint av trange gater og smug. Det har tatt mange dager bare aa laere seg veien til basen, der vi alle bodde sammen de foerste dagene.
Disse dagene har vi brukt til aa bli kjent med hverandre, og vi har blitt introdusert til Zanzibars fargerike folk og kultur. Vi har vaert paa omvisning i Stone Town (den gamle, sjarmerende delen av Zanzibar by), faatt introduksjon i islam (den stoerste religionen paa Zanzibar) og laert om kulturens skikker og regler. Paa fredag moette vi vertsfamilene vaare for foerste gang og paa loerdag flyttet vi inn hos dem. Dette var det vi hadde gruet oss mest til paa forhaand, men det har gaatt kjempebra! Det er utrolig spennende aa bo i familiene, og veldig annerledes enn hjemme. Siden alle familiene er muslimske maa dagens gjoeremaal tilpasses boennetidene, og hos flere er det slik at mennene og kvinnene spiser for seg selv.
Standarden paa husene, og spesielt badene er daarligere enn hjemme og har foert til ekstra besoek paa basen for aa dusje og gaa paa do! =) Stroemmen kommer og gaar og det er heller ikke saa lett aa si nei takk naar vi faar mat vi ikke liker hos vertsfamiliene. Men naar det er sagt er det veldig spennende at ting er saa annerledes, det aapner virkelig oynene vaare og gjoer at vi setter mer pris paa det vi har hjemme. Vertsfamiliene er forskjellige og vi faar alle ulike erfaringer paa godt og vondt – felles er at vi kommer under huden paa swahilikulturen paa en maate som ville vaert umulig om vi hadde bodd paa hotell! Sammen med vertsfamiliene har noen av oss vaert paa markedet, vaert i dyrehage, vaert i parken og mye annet spennende. Noen av oss har ogsaa lagt risengrynsgroet til familien – med stor suksess! Menneskene paa Zanzibar er utrolig aapne og hyggelige og de er veldig glade i aa snakke med oss muzunguer (utlendinger). Noen ganger blir selgerne litt for innpaaslitne, og da er det bra at vi har laert oss aa si nei takk paa swahili – hapana asante.
I dag har vi vaert i Jozani-skogen og sett paa colobus-aper, havskilpadder og mangroveskog, og naa sitter vi paa paradisstranda Paje. Her er det kritthvit sand og palmer saa langt oeyet kan se, og fin temperatur i vannet. Det er deilig med en avslappende dag paa stranda etter alle inntrykkene, menneskene, luktene, fargene og smakene i Stone Town - det kan bli ganske intenst og slitsomt til tider. Men vi er veldig glade for at vi er her, og selv om opplegget er intenst er det kjempespennende. Naa gleder vi oss til aa laere mer om islam og internasjonal solidaritet, reise paa kryddertur og oppleve afrikansk medisin, jobbe frivillig i Ilula, og spennende safari i Mikumi. Kort sagt; vi gleder oss til alt vi har igjen aa oppleve!
Geckoblogg 2
Hissige sjaafoerer, lyden av tusen tutende bilhorn og tilsynelatende ingen trafikkregler. Store bygninger, sprakende farger, masse folk og masse varme. Overgangen fra livet i Stone Town, der vi begynte aa foele oss som hjemme, til storbyen Dar es Salaam er slaaende. Mens Stone Town var intens paa sin egen maate - vi ble overroest av hilsener og innpaaslitne selgere, er Dar veldig annerledes. I loepet av de to dagene vi har vaert her har vi brukt mye av tiden i diverse transportmidler, alt fra buss til nervepirrende turer med smaa, ustabile motorsykkeldrosjer.
Selv om koeen noen ganger har vaert litt for lang, har den ogsaa gitt oss sjansen til aa faa se mye av den tilsynelatende veldig utstrakte og forvirrende byen. Det er slaaende aa se forskjellen mellom slumstroekene, der hele familier ofte bare har ett eneste rom, og omraedene der de rike bor; paa gigantiske eiendommer med mur rundt og egne vakter. Det er saa merkelig at to saa forskjellige verdener bare ligger noen minutters busstur fra hverandre! I loepet av den korte tiden vi har vaert i Dar har vi ogsaa fatt sjansen til aa besoeke Kirkens noedhjelps kontor og ett av prosjektene deres i Tanzania. Dette var et slags mikrokredittprosjekt, der folk har mulighet til aa laane penger for aa bygge opp om en forretningside. Gruppene besto av nesten bare kvinner (akkurat som paa Geckoturen!) og vi fikk vaere med paa det ukentlige moetet deres, der det baade ble solgt aksjer, laant ut penger og lagt appelsinsyltetoey som luktet nydelig. Det var spennende aa snakke med de engasjerte kvinnene!
Vi har rukket aa gjoere mye foer vi reiste til Dar ogsaa. En undervisningsoppgve gjorde at noen av oss plutselig befant seg paa FNs kontor paa Zanzibar (etter aa ha blitt grundig sjekket i flere sikkerhetskontroller). Hva kan vel vaere bedre enn aa snakke med FN om internasjonal solidaritet!
Undervisninga i bistand og internasjonal solidaritet har vaert spennende, men krevende, og det har vaert deilig aa fa noen avbrekk naa og da. Zanzibars strender er fortsatt fortryllende og virker lokkende paa mzunguer som oensker seg litt sol paa sine hvite kropper. Vi hadde en herlig dag paa Prison Island, der vi fikk mate gigantskilpadder, saa dikdiker og flotte koraller. Vi bada i en lagune midt paa oeya og stranda vaar forsvant nesten ved hoeyvann! Vi har opplevd afrikansk medisin (dog med skuffende faa heksedoktorer) og vaert paa kryddertur. Med hvert vaart beger av palmeblader til aa samle krydder i, farge fra rambutanfrukt i panna (lokal leppestift!), og smykker og kurver av flettede blader ble vi vist rundt mellom plantene som har gitt Zanzibar navnet krydderoeya. Hvem visste velt nellik er mannlig og muskat er kvinnelig viagra!
Vi vet aa bruke ledig tid paa den beste maaten, som ofte bestaar i aa nyte herlig italiensk is mens vi ser ut over det turkise havet. Vi har sett film fra alle verdens hjoerner under stjerneklar himmel. Matmarkedet, med boder fylt til randen av spennende og underlig mat, har blitt besoekt hyppig. Zanzibar pizza med sjokolade og banan og sukkerroerjuice med lime og ingefaer er namnam! Shopping hoerer ogsaa med, og dere der hjemme kan glede dere til alle de flotte gavene vi har kjoept. Vi har ogsaa blitt eksperter paa aa finne fram i Stone Towns labyrint av navnloese gater, og det er merkelig hvor fort man foeler seg som en del av lokalbefolkningen. Vi rister paa hodet over de dumme turistene som ikke har peiling, mens vi maalbestemt snirkler oss mellom mennesker, hoens, sykler og biler. Som reiselederen vaar saa treffende sa saa lever vi jo midt i laereboka! Alle erfaringene vi faar er minst like viktige som undervisningen.
Etterhvert som dagene har gaatt har vi blitt mer vant til livet hos verstfamiliene, og vi har laert utrolig masse! Det er merkelig aa sammenlikne hvordan familielivet her er annerledes enn i Norge - her er det mama som lager maten, mens baba jobber, og dagens gjoeremaal maa tilpasses de fem daglige boennene. Samtidig er det mye som ikke er saa ulikt det vi er vant til, og det viser oss hvor like mennesker rundt om i verden egentlig er, til tross for gigantiske kulturforskjeller. Livet i vertsfamiliene har gjort at vi kommer til aa verdsette ting vi foer har sett som dagligdagse naar vi kommer hjem til Norge - smaken av nybakt broed med brunost er et daglig tema! Vi har ogsaa lagd risengrynsgroet til familiene vaare, og til tross for at vi maatte erstatte mandelen med en ert, ble det en stor suksess. Det var merkelig aa skulle reise fra familien da vi endelig begynte aa foele oss hjemme. Heldigvis kan vi holde kontakten, og hvem vet, kanskje kommer vi tilbake en dag?
I morgen tar vi bussen til Ilula, en liten landsby der vi skal jobbe frivillig i en uke. Det blir deilig aa komme til et roligere sted, etter det intense livet paa Zanzibar og i Dar. Det blir ogsaa spennende aa se hvordan folk lever her. Vi gleder oss veldig til aa jobbe; det er fint aa foele at man kan bidra med noe, hvor stort eller lite det enn maa vaere. Paa slutten av turen venter ogsaa en spennende safari i Mikumi paa oss!
Geckoblogg 3 - frivilllig arbeid i Ilula
Det er den siste kvelden på barnehjemmet i Ilula og vi sitter her og spiller kort. Hennatatoveringene begynner å blekne, Zanzibar virker allerede fjernt og om få dager setter vi kursen hjemover mot Norge. Det skal bli deilig å
komme hjem, men samtidig blir det veldig rart. Den siste uken har vi jobbet frivillig i Ilula Orphan Program. Vi bor her på barnehjemmet sammen med 32 foreldreløse jenter, som vi har blitt kjent med gjennom sang, dans og lek.
Disse jentene har vært gjennom mye, noen av dem har opplevd forferdelige ting - ting det kan være vanskelig for oss å forestille seg. Likevel er de så utrolig livlige og livsglade! Vi blir alltid møtt av smilende ansikter og flere
ganger om dagen samles de og synger og danser til lyden av taktfaste trommer. De har nesten fått oss nordmenn til å virke tause og trøtte, men i kveld slo vi til med norske sanger og sprelske bevegelser!
I løpet av uka vi har vært her har vi rukket å gjøre mye. Noe av det første som skjedde var at Ingunn vakte stor oppmerksomhet hos de lokale ved å klatre opp i trærne! Noen av oss har stått opp grytidlig om morgenen for å melke
kuer, noen har kuttet opp dyrefôr og mata griser og kuer, noen har jobbet på kjøkkenet og lært å lage lokal mat, og noen har jobbet i hagen med den artige gartnerskruen Elisha. En av de flotteste opplevelsene var å besøke barna i
barnehagen. Vi tegnet sammen med dem, sang "Boogie boogie", danset og blåste såpebobler. Barna syntes det var kjempegøy! Vi har også vært ute og besøkt fosterfamilier og lært dem om hvor viktig det er med rent vann, hvor vannet
kommer fra og hvordan man kan rense det. Det var en spesiell opplevelse, vanskelighetsgraden på undervisningen var på høyde med 1. klasse hjemme i Norge, men dette var voksne mennesker. Det var rart å prøve å lære dem noe vi
ser på som så banalt og selvfølgelig, uten å stå der og virke bederevitende. De er jo voksne, forstandige mennesker, de har bare et helt annet utgangspunkt enn oss.
På fredag besøkte vi en masailandsby; den besto av noen hus spredt rundt mellom majestetiske baobabtær. Her ble vi møtt av masaien Yangalai, som akkurat er blitt ferdig utdannet jurist. Faren hans er Naftari, som har seks koner
og rundt femti barn! Vi ble vist rundt i landsbyen, fikk smake nystekt lammekjøtt med salt og fikk se syngende og dansende masaikrigere. Det skulle også drikkes dyreblod i anledning mzungu-besøket. Blodet ble tatt fra en kalv,
som be skutt på med pil og bue. Det høres veldig brutalt ut, men ifølge masaiene gjorde det ikke noe særlig vondt. Mange av oss var likevel skeptiske og ble kanskje letta da masaiene til slutt måtte gi opp fordi de ikke fikk nok
blod.
Denne siste dagen har vi vært og besøkt lokale familier. Bilen som skulle frakte oss var nesten to timer for sein, men som reiseleder Daniel sier: "TiA - This is Africa"! Det var gøy å besøke familiene, de bodde veldig annerledes
enn det vi var vant til fra vertsfamiliene våre på Zanzibar. De er fattigere, og det ser vi ved at de hadde mye færre ting. Berit på IOP hadde en veldig fin kommentar: "dere synes det er gøy å lage mat over bål og gå på utedo på samme
måte som speidere på tur. Det er gøy å gjøre noe som er annerledes - lage mat på bål istedenfor komfyr; gå på utedo istedenfor innendørs vannklosett. Men for menneskene som bor her er det ikke en speidertur det er snakk om, men hverdagen deres!". Ali, den lokale reiselederen, fortalte at mange foreldre må velge om barna deres skal få gå på skolen eller om de skal få nok mat; de har nemlig ikke råd til begge deler. Enten går man sulten på skolen, og får kanskje ikke med seg noe fordi man ikke klarer å konsentrere seg, eller så får man mat, men ingen utdannelse. Det må være et ufattelig vanskelig valg å ta for foreldrene! Selv om vi har fått korte innblikk i hva det vil si å være fatting, tror jeg ikke vi forstår fullt ut hva det innebærer, og kanskje vil vi aldri kunne forstå det. Men en ting er sikkert, vi har lært å sette mye mer pris på det vi har. Vi har også skjønt at til tross for at det ofte krever en stor innsats fra ett eller noen få mennesker, er det ofte lite om skal til for å kunne gjøre en stor forskjell!
|
